Puls 27.01.06


SIVERT HØYEM: Alternativ? God nok til å vinne - uansett pris!




Tips noen om denne saken


Les også





Kalender



Midt mellom Alarm og Spellemann

Spellemann og Alarm. Bør Musikk-Norge slå dem sammen? Jeg har tatt til orde for denne løsninga gjennom flere år. Forrige uke var jeg tilsynelatende aleine om å mene det, inntil Halvdan Sivertsen sa det slik: Ja, slå dem sammen – sånn at Musikk-Norge kan få én, feiende, frisk festaften som feirer seg sjøl. For såååå bra er norsk musikk! Her, i tidsrommet midt mellom Alarm og Spellemann, følger de enkle argumentene.

Alarmprisen ble i sin tid, det er ikke mer enn seks år siden, lansert som en alternativ pris. På sett og vis var det grasrota i norsk platebransje som gjorde opprør mot the establishment.

Det var et varsla opprør. Hvorfor? Fordi det ikke kan finnes noen rimelig grunn til å argumentere mot at hele Spellemann-organisasjonen var blitt en smule satt. De multinasjonale selskapene styrte det meste, i samråd med de norskeide selskapene som i historisk sammenheng hadde meget tette forbindelser til ”multiene”.

Illustrasjon: Både Audun Tylden (Tylden & Co) og Jan Paulsen (Majorselskapet) hadde fortid i PolyGram – et selskap som i dag, via omveier, er blitt til Universal.

Inn fra sidelinja kom Alarm-general Svein Bjørge, som i sin tid hadde som misjon å fremme metal, eller kanskje heller alternativ metal.

Med base i Playground Music fant Bjørge fram til Håkon Moslet, en musikkjournalist med fortid i PULS og Dagbladet, og som på mange vis hadde gått samme vei som Bjørge - og som nå hadde overtatt sjefsstolen i NRK P3. Fra metal/puddel-heavy, til rein kommers.

Det er Moslet som har gjort Amy Diamond til stjerne i Norge. Ære være han for det, sier jeg – jeg syns ”What’s In It For Me” var fjorårets definitive hit. Men spesielt alternativ? Nei, det var den ikke. Og dét er da heller ikke Moslets oppgave, i den jobben han har i dag. Tvert imot: Håkon Moslets jobb er å fremme det aller mest kommerse som fins, som for eksempel Amy Diamond.

Og P3, under Moslets ledelse, supporter/samarbeider tungt med Alarm.

Er det da rart at det oppstår et slags system-clash, når Alarm fastholder at de stadig er et ”alternativ”?

Grunnen til at man skal dele ut en alternativ pris, må jo være at den er – ja, alternativ. Som Urørt-prisen! Den er alternativ! Og har således noe for seg.

La oss se på nomineringene i kategorien rock i år.

Begge prisene, Alarm & Spellemann, nominerte fem band. Fire av dem er felles: JR Ewing, Madrugada, Serena-Maneesh og My Midnight Creeps. Som femtevalg har de to ”komitéene” pekt ut henholdsvis BigBang (Spellemann) og Ricochets (Alarm).

Den som ut fra dette skal argumentere for en forskjell i musikalsk profil, bør ha stått opp, eventuelt lagt seg, en god stund før Spellemann-nachspielet begynner.

Om Alarm har bevegd seg i mainsatrem-retning, eller om Spellemann har bevegd seg i alternativ retning? Ikke så nøye, egentlig. Det viktige er at nominasjonene reflekterer det enkle faktum at miljøet rundt norsk pop & rock er såpass lite at det ”alternative” med nødvendighet mikses med det ”etablerte”.

Madrugada, ikke sant? Suverene – uansett hva du kaller dem.

VGs kommentator Stein Østbø lurer denne uka på hvor jeg har vært hen de siste fem åra, som kan foreslå noe så himmelropende stupid som å slå sammen Spellemann og Alarm – og får, ikke overraskende, følge av styremedlem i Alarm, Håkon Moslet. Østbø mener det er lettere å få orden på Kashmir-konflikten enn å få ”styrene” i de to store musikkprisene til å snakke sammen.

Mon det.

De som husker tjue år tilbake i tid, og det gjør Østbø, vil fort komme til å memorere en konflikt mellom musikkavisene PULS og Beat. I 2005 stilte ex-Beat-redaktør Tom Skjeklesæther velvillig opp på et arrangement i regi av PULS, den gang vi rydda en aften for Johnny CashJohn Dee. Det skulle bare mangle, egentlig – for Tom S. er jo den ubestridte Cash-kongen i Norge. Mitt poeng er at dette neppe hadde skjedd i 1991 – uansett hvor kult Skjekle hadde ment PULS-arrangementet var.

Vi snakker med andre ord om tidens tann. Sår lar seg faktisk lege, om bare fornuften får råde – og begge parter viser vilje.

Nå er Sæmund Fiskvik ute av Spellemannprisen, og jeg legger på ingen måte skylda for prisbråket på ham. Jeg konstaterer bare det enkle faktum, at Svein Bjørge og Sæmund Fiskvik kanskje ikke var noen god match. Det hadde muligens både historiske og personlige årsaker, hva veit vel jeg.

Men enkelt oppsummert: Når Skjeklesæther & Rønsen greide å rydde opp, i en tilsynelatende uløselig konflikt; jeg tror vi begge med åra har kommet til at motparten ikke var så håpløs som først antatt – kan det ikke da også hende at Spellemann & Alarm kan gjøre det samme?

For fornuften tilsier én pris, akkompagnert av en feiende frisk festaften der Musikk-Norge feirer seg sjøl!

La meg trekke en parallell: Om Norges forfatning skulle vedtas i dag; ville noen kommet til å foreslå kongedømme?

Med årets rock-nominasjoner i mente: Ville noen i dag virkelig tenkt tanken å finne opp Alarm-prisen?


Arild Rønsen





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!