Trio Vier: Angle

Bak det forunderlige navnet Trio Vier - skal uttales trio fir - skjuler det seg nok et nytt band som bekrefter den utrolige strømmen av unge norske jazzmusikanter og band. De som har fulgt norsk jazz tett de seineste åra veit at både kvantiteten og kvaliteten har vært voldsom og Trio Vier gjør på ingen måte skam på denne tradisjonen.


Bak bandnavnet Trio Vier skjuler følgende herrer seg: Kristoffer Carlsen spiller trommer, Sebastian Haugen trakterer bassen og André Viervoll er pianør. Det skal vel ikke all verdens fantasi til for å skjønne at sistnevnte er opphavsmann til bandnavnet og kanskje også komposisjonene, sjøl om ikke det framgår av verken mitt presseeksemplar eller presseskrivet.

Uansett er dette en trio med strålende representanter for nok en ny generasjon norske jazzmusikanter. Du skal ha fulgt særdeles godt med for å ha inngående kjennskap til disse tre unge karene, men jeg kan forsikre alle om at dette holder mål på alle slags vis allerede nå.

Utganspunktet for denne innspillinga, som er gjort i Vålerenga kirke, er et musikalsk ideal som bygger på det norske/nordiske idealet som blei unnfanga av de fire store - Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal - på slutten av 60-tallet og som har blitt videreutvikla av mange siden. Amerikansk jazz fra den samme epoken med referanser som Charles Mingus og Keith Jarrett og linjer fram til Esbjörn Svensson er også tilstede, men alt i alt har det blitt et særprega uttrykk av musikken Trio Vier bringer til torgs.

Det kollektive uttrykket er det første som slår meg etter å ha hygga med Trio Vier noen dager. De tre være gode venner, for å si det slik. Dette er tre svært lyttende musikanter som gjør alt de kan for å spille hverandre gode og det gjør de hele tida.

Det er masse energi i denne musikken. Det betyr ikke at den er bråkende og heftig på det viset, men det er heller en energi som kommer innenfra og som brenner intenst. Dessuten er det mye luft i den melodiske musikken og Viervoll er også en klanglig langt framskreden pianist.

Alt i alt betyr det at dette har blitt en stor positiv overraskelse fra "nye" musikanter som allerede har mye originalt på hjertet og som garantert blir spennende å høre i åra som kommer.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Tusen takk, Tori Amos

(25.05.26) En mektig opplevelse. En konsert med Tori Amos er noe helt utenom alt annet som utspiller seg fra en konsertscene.


Hvor bærekraftig er våpenproduksjon?

(25.05.26) Intensjonene er gode, og de får for forsøket. Men gjennomføringa står dessverre et stykke tilbake å ønske.


16 Horsepower - ikke et eneste kjedelig øyeblikk!

(23.05.26) Lett slentrende entrer Denver-kvartetten scenen og begynner like godt med «I Seen What I Saw» fra det sterke debutalbumet «Sackcloth 'n' Ashes». Det er populært, og det er på ingen måte en selvfølge — ei heller dagligdags — at selveste 16 Horsepower i det hele tatt står sammen på en scene, i Norge, og mind me, i hvert fall ikke i festningsbyen Halden.


Dødspop og postpunk med Makthaverskan

(23.05.26) Uten å gjøre veldig mye vesen av seg, er like fullt vokalisten det naturlige blikkfanget i Makthaverskan - gjennom de dypt ektefølte tektene og den imponerende vokalkraften hun gir låtene i brakkvannet shoegaze, c86, drømmepop, dødspop og postpunk. De resterende bandmedlemmene tilføyer rytmisk, hektende nødvendighet på den trange klubbscenen.


Hysj! Tori Amos forlanger ordet

(22.05.26) Tori Amos sender et varsku. Hjemlandet hennes er i ferd med å gå i stykker. «In Times of Dragons» er et album som gjør et uutslettelig inntrykk.


Det er veldig enkelt å like Metric

(18.05.26) Bemerkelsesverdig sprek pop/rock, slik vi var mest vant med å høre den på 80- og 90-tallet.