Madonna: Confessions On A Dancefloor
Om det ikke er litt feigt å bygge hele førstesingelen på et gammelt Abba-riff? Kanskje - og The Verve gjorde det atskillig mer raffinnert da de stakk av med fiolinene til Rolling Stones. På den annen side; det er vanskelig ikke å bli hekta av "Hung Up". Akkurat som det er med resten av plata. Madonna har rykka tilbake til start - og den foregikk som kjent på dansegulvet.
Den som ønsker seg flere virkelig gode Madonna-låter vil nok bli skuffa. Jeg finner egentlig bare "Sorry", som inneholder en bassgang i klasse med "Thriller" eller "Beat It". Tvers igjennom uimotståelig.
Ellers er det musikk for dansegulvet, framført av alt annet enn et "band". Her er det mennene bak spakene, Stuart Price og Mark "Spike" Stent", som styrer med jernhånd. Spaker og synther, burde jeg vel legge til. Dette er en maskinproduksjon fra A til Å, ei type pop-plate som har lagt den tradisjonelle musikeren i haugen for historisk slagg.
Men så er det det, da - at det låter så styggfint. Og da blir det vanskelig å kritisere at det ikke sitter en trommeslager i studio.
Anbefales på det varmeste, selv om du ikke har større flate å bevege deg på enn ditt eget stuegulv. Mange av oss vil ikke ha behov for å røre oss i det hele tatt. Det er nemlig nok å høre hvor lekkert Madonna og hennes kompani legger alt til rette.
Del på Facebook | Del på Bluesky