The National: Alligator
Dette er årets mest sørgelig oversette album. "Alligator" er så full av lidenskap, kjærlighet, håp og hat at vi snakker om en sjeldent bra skive. Ikke gjør deg selv den urett å gå glipp av dette mesterverket.
Vi begynner med den siste låten, "Mr. November". Trommene, refrenget, vokalen, teksten. Det er så mektig, det er rent majestetisk. Det er en av årets låter. Fra et av årets sørgelig mest oversette album så langt.
"Alligator" er amerikanske The Nationals tredje album. Dette er lyden av storbyen møter landeveiene. Her er det desperasjon, lidenskap, frustrasjon og håp å spore om hverandre. Hele tiden drevet fremover med fast hånd av trommis Bryan Devendorf. Og i front av lydbildet ligger vokalist Matt Berninger og forteller store historier.
The National er innom mange forskjellige landskap på denne skiva. Mye takket være trommisen, men også på grunn av brødrene Dessner og deres gitarer. Noen av låtene er triste, skjøre viser. Tidvis går tankene både til Nick Drake, Leonard Cohen og også U2. Når de skrur opp tempo, og lar rytmeseksjonen slå seg mer løs, er det også mulig å spore band som Joy Division og ...And You Will Know Us By The Trail Of Dead i lydbildet.
At en så bra plate ikke får noen som helst oppmerksomhet i norsk musikkpresse, er bare trist, trist, trist. Det er kanskje ikke noen tidløs klassiker The National har lagd, men "Alligator" kommer til å kjempe høyt oppe på min liste over årets beste album. Måten de drar postpunkens nerve og rockens gnist inn i americana'n på, er forbausende overbevisende.
The National har på mange måter noen av de samme kvalitetene som Arcade Fire. Fantastiske låter, store tekster om stort og smått i livet, en energi og trøkk i lydbildet som få kan matche dem. Selv om de er relativt forskjellige i uttrykket, de to bandene.
Et vers fra "All The Wine" beskriver på mange måter råheten i dette bandet:
I'm put together beautifully
Big wet bottle in my fist, big wet rose in my teeth
I'm perfect piece of ass
Like every Californian
So tall I take over the street, with highbeams shining on my back
A wingspan unbelievable
I'm a festival, I'm a parade
The National har ved å veksle mellom det sarte og skjøre til det rå og røffe, laget et fantastisk album. Dette må du ha. De beste låtene her kommer til å holde seg unge i lang tid.
Del på Facebook | Del på Bluesky