Duran Duran: Nostalgisk gledeshysteri

(Oslo/PULS): Det ble utsolgt på en halv time når billettene ble lagt ut, og da er det vel unødvendig og si at det var et motivert publikum som inntok Rockefeller da Duran Duran sto på en norsk scene for første gang på 17 år. I nesten to timer gav Duran Duran popleksjon etter popleksjon, og til slutt crowdsurfet Simon LeBon til et Rockefeller på kokepunktet.


Duran Duran / /


De er gjenforente de også, som alle andre band om dagen. Men disse fem herrene har ikke jobbet sammen siden Bond-låten "A View To A Kill" for nøyaktig 20 år siden. Duran Duran har hatt sporadisk suksess uten alle Taylorene på plass, og nå når John, Roger og Andy Taylor er samlet sammen med Nick Rhodes og kaptein Simon Le Bon igjen har de med seg de beste låtene vi kjenner under navnet Duran Duran.

Det var et friskt og sultent band som entret scenen på Rockefeller, og det virket nesten som de ble smittet av den intime følelsen igjen etter å ha spilt på festivaler og store arenaer i flere måneder. Oslo Spektrum hadde nok ikke fylt seg helt opp på denne mandagen i slutten av juni, derfor ble denne kvelden helt spesiell for de som fikk plass på klubben i Torggata.

Duran Duran åpnet med "Sunrise" fra fjorårets Astronaut, men de som ikke har fått med seg den utgivelsen måtte ikke vente lenge. Allerede som nummer to og tre kom "Hungry Like The Wolf" og en av deres aller første singler "Planet Earth" fra 1981.


ANDY TAYLOR: Rocket på. (Foto: Odd Inge Rand)

Roger Taylor er nok den som har gjort minst ut av musikken i de årene han har vært borte fra bandet, men klarte seg bra med headsettet på; godt forankret i forhåndsinnspilte trommespor som Nick Rhodes serverte han underveis. "Come Undone" var den som led mest under Roger Taylors rustenhet, en låt spilt inn flere år etter trommeTaylor var ute av bandet - nærmere bestemt fra Duran Durans selvtitulerte suksessplate fra 1993.

Andy Taylor derimot, er Duran Durans gitarhelt. Helt ute på vingen, med minimal kommunikasjon med resten av bandet sto han og skjøt ut gitarriff etter gitarriff med en selvsikkerhet bare Keith Richards kan måle seg med. Og selv om han griset til "Ordinary World", var det morsomt å se den gamle helten stå med røyken i munnviken og mikrofonen i Lemmy-posisjon spille flettene av de fremste rekkene med en scenelyd som fikk Motörhead til å høres ut som Belle & Sebastian.


DURAN DURAN: Koste seg i klubbformatet. (Foto: Odd Inge Rand)

Den nye platen Astronaut er ikke dårlig, bare altfor produsert til at Duran Duran klarer å gjøre den like slagkraftig live. Således ble tittelsporet "Astronaut" og første single "What Happens Tomorrow" litt tafatte, mens "Taste The Summer" og "Nice" ble mye bedre når de kom lenger ute i settet.

Duran Duran har omarrangert de gamle låtene mange ganger frem til i dag, mens på denne turnéen er det tilbake igjen til start for det 25 år gamle bandet. Derfor er nostalgitrippen fullkommen, for Duran Duran høres akkurat ut som de gjorde den gangen da hysteriet var fullkomment på første halvdel av 80-tallet. I tillegg er de lekne som bare det, og lot kordamen bryne seg på Donna Summers "I Feel Loved" på slutten av "Sound Of Thunder", til de hoppet rett inn i "Take Me Higher" midt i "Notorious".


JOHN TAYLOR: Tilbake i gamlebandet. (Foto: Odd Inge Rand)

Hvor lenge dette holder er uvisst, men nostalgimaskinen viste ingen tegn til svakheter på Rockefeller, og tok publikum igjennom en parade av hits selv om undertegnede savnet "Is There Something I Should Know" og "A View To A Kill". Simon Le Bon er like dyktig vokalmessig og som frontfigur som han alltid har vært. Han lot publikum få synge av full hals på "Save A Prayer", og allsangfaktoren har sjelden vært så høy på Rockefeller som på "Wild Boys". Mot slutten av "Girls On Film" ble publikumshysteriet komplett da Le Bon like godt la seg på ryggen over folkehavet og surfet seg utover. Men at denne konserten ble surfet i land er ikke det rette uttrykket, dette var et nostalgisk fyrverkeri som landet med solid nedslag langt nede på sletta.

Duran Duran lagde 80-tallsfest med disse låtene:

Sunrise/Hungry Like The Wolf/Planet Earth/Union Of The Snake/What Happens Tomorrow/Come Undone/Astronaut/Sound Of Thunder/The Chaffeur/The Reflex/Ordinary World/Save A Prayer/Taste The Summer/Notorious/Nice/Careless Memories/Wild Boys

Ekstra:Girls On Film/Rio


Del på Facebook | Del på Bluesky

Nonne - kompromissløs elektro-rock magi

(21.10.25) Ikke la deg skremme av navnet. Nonne er et band fra Tromsø med Erlend Skotnes på trommer, synth og elektronikk og Gustav Eidsvik på bass og vokal. Og dette er noe av det feteste som har kommet fra nord de siste årene.


Men rocken var så definitivt ikke død!

(20.10.25) «Det finnes ingen bra rockeband for tiden» leser jeg stadig vekk på SoMe. «Alt var så mye bedre før, og jeg hører bare på de gamle skivene mine!»


Slitesterke «Horses» holder seg godt live

(19.10.25) Betydningen av å høre et album fra første låt på side 1 til avslutningen av side 2 kan knapt overvurderes. Dette ble klart da ikonet Patti Smith, dypt involvert og konsentrert med hjelp fra selveste Lenny Kaye, valgte å gjøre ære på «Horses» - 50 år etter utgivelsen.


Knall rifftung rock’n’roll med The Hives!

(18.10.25) Blinkende westerninspirerte smokingdresser, frekk, eksplosiv rock n roll med punk energi og vittige kommentarer. The Hives ledes av en av verdens mest karismatiske og selvsikre frontfigurer – og han fronter et stramt, veloljet band. Vi koste oss glugg med rockeklisjeer og rifftung garasjerock som fungerer også i 2025.


Vidar Lønn-Arnesen (1940-2025)

(17.10.25) Vidar Lønn-Arnesen er død. En av landets mest markante forkjempere for populærmusikken er borte.


Oh Lord! Som Paal Flaata synger Elvis!

(17.10.25) Han er en makeløs flink sanger. Herregud - Paal Flaatas barytonrøst er hjerte og smerte, herfra inn i evigheten.