Eels: Blinking Lights And Other Revelations
Den snodigste figuren innen showbusiness, Mark Oliver Everett, er tilbake med to skiver og 33 nye låter for folket. Det kan virke hakket for ambisiøst dette her, men E innehar fremdeles stor låtskriverkunst.
Den halvannen timen det tar komme seg igjennom Blinking Lights forløper seg relativt rolig. For der Shootenanny buldret fra seg ved forrige Eels-møte er Blinking Lights tilbake der vi kjenner han fra rundt Daisies Of The Galaxy.
"From Which I Came/A Magic World" er umiskjennelig Eels med fint klokkespill og lett slentrende groove, mens på "Son Of A Bitch" er det en skarp E som tar nok et oppgjør med familielivet.
"Trouble With Dreams" er et tidlig høydepunkt. Strålende arrangert, med underfundige klokkespill- og tangentarrangementer. En travel klokkespill-linje blir forvandlet til en kosestund igjennom Eels' popformel som vi kjenner så godt fra "My Beloved Monster", "Last Stop: This Town" og "It's A Beautiful Day".
Blinking Lights And Other Revelations skal være Eels mest personlige album til dags dato. Og tekstmessig er den nok det, og E har mye på hjertet med bakgrunn i hans trøblete familiære tilstand. Soundmessig er den imidlertid mer oppløftende enn den grå og depressive Electro-Shock Blues som kom etter to dødsfall i Es familie på midten av 90-tallet.
I "Railroad Man" er vispene plukket frem, og låten er en koselig liten sak å ha i headsettet under strålende sol i en park til sommeren. Videre er "Old Shit/New Shit" låten med mest tempo og intensitet denne gangen, mens i "I'm Going To Stop Pretending That I Didn't Break Your Heart" tar han det helt ned sammen med sitt kjære klokkespill nok en gang. Han returnerer igjen til singlekandidaten og lystige "Losing Strek" noen spor senere, og frembringer nok variasjon til at man ikke kjeder seg altfor mye.
Men 33 låter er i drøyeste laget når man skal gi ut plate, og en dobbelplate er alltid risikabelt kommersiellt sett. Så spørsmålet er: Kommer Eels seg unna med dette? Tja, det er ingen dårlig plate - for det er mye bra. Men hadde de beste 12-15 låtene blitt samlet på én plate hadde Eels sluppet bedre unna. Rockehistorien inneholder flere legendariske dobbelplater, som Blonde On Blonde, Exile On Main Street, The White Album, Physical Grafitti og Mellon Collie And The Infinite Sadness. Jeg tviler på om Blinking Lights And Other Revelations blir noensinne nevnt i samme åndedrag. Men en karrieredreper er dette iallefall ikke.
Eels kommer til byen med strykere og gode greier på Cosmopolite 8. juni, da burde du ta deg en tur.
Del på Facebook | Del på Bluesky