Åge Aleksandersen Sambandet: To Skritt Frem
Hvilken kunstnerisk triumf for nestoren i norsk rock! "To Skritt Frem" er et sant oppkomme av fiffige melodier, glitrende arrangement og et tekstmateriale av en annen verden. Det er ikke hver dag jeg blir glad, varm innerst i sjela, av noe såpass prosaisk som å få ei ny plate. Men dette var deilig.
La oss begynne med tittelkuttet, for det illustrerer en artist med både sjøltillit og sjølironi. Når man først skal skrive en sang med en sånn tittel; hvorfor da ikke gå tilbake til seg sjøl? Alle vil jo kjenne igjen riffet fra "Levva Livet", men det gjør jo ingenting. Tvert imot - det er bare med på understreke budskapet. Og man kan kanskje ikke bli dratt til TONO-retten for å plagiere seg sjøl?
Sambandet er forresten i toppslag, hvilket vi i og for seg fikk bevis for allerede med singelen. De spiller streit, trøndersk/amerikansk rock, og gjør det så stødig så stødig - selv om de etter hvert får akkordprogresjoner å forholde seg til som krever topp konsentrasjon. Kanskje akkurat derfor; Aleksandersen har med åra utvikla seg til en oppfinsom komponist, en mann som innafor rammene sjangeren gir, tillater seg å tilføre høyst fargesprakende harmoni-koloritt.
"To Skritt Frem" er et befriende enhetlig album, ikke minst hva tekstene angår. De er førsteklasses, alle sammen, først og fremst fordi de er skrevet av en mann som brenner for noe. Det kan være kjæresten, det kan være forbannelsen over dandy-kåte politikere, det kan være... alt mulig. Poenget er at Åge bryr seg. Han låter aldri likegyldig.
Helt fantastisk er "Bak Slør", sangen om kulturkonfliktene vi alle er nødt til å forholde oss til, daglig - etter at også vårt land, heldigvis, er blitt såkalt flerkulturelt. Gjør vi som Åge vil, skal vi krangle som ville helvete, samtidig som vi strekker ut ei hånd. Som Bono ville sagt det: Vi har bre én klode:
Som en skygge i en bakgård
Som en skygge på et foto
Som en skygge i et liv
Som en skygge over frihet
Som en skygge
Bak slør
Du steiner dine mødre
Pisker dine søstre
Lemleste dine døtre
Bak slør
Men æ vil vær din venn
Best av alt med denne plata; den blir bedre og bedre jo lenger ut i den du kommer. I 2005 følger Åge Aleksandersen oppskriften til 5-milsslukeren Magnar Lundemo: - Jeg åpner steinhardt, og så øker jeg på etter hvert!
Etter vel halvgått løp setter han inn dødsstøtet. Først gjennom duetten med Stefan Sundström, "Vi drar på staaaaaaan...". Det lukter litt Magnus Uggla...? Right you are! I hvert fall musikalsk - men i motsetning til Uggla, steller ikke herrene Aleksandersen & Sundström med bare tull! Det var dét alt handla om: Ned med våpna! Vi drar på by'n!
Dette er den uten sammenlikning beste sangen som til nå er skrevet om det smått obskure "100-årsjubileet".
Er det mulig å skrive oppløftende om tilstandene på skamflekken Guantánamo? Åge får følge av Stina Moltu, som synger om sommerfugler uten vinger, på et språk jeg ikke kan - men som jeg skjønner så inderlig godt.
Det hele lander i "Skyggeland" - mer presist; i stemnninga av et skyggeland. Det er i den stemninga det går opp for deg, at Åge Aleksandersen - i en alder av femti og ganske mye - har lagd sitt beste album.
Del på Facebook | Del på Bluesky