The Bravery: The Bravery
The Bravery hadde bare eksistert noen få måneder da Village Voice utropte dem til de nye store i 2003, og etter en lang og knallhard budrunde mellom plateselskapene, trakk Island Records til slutt det lengste strået om å få gi ut den varslede rockesensasjonen.
De kommer "selvfølgelig" fra New York, og ser ut som de er født med gitarer over skuldrene og fittemagneter i øynene. De har en produsent i vokalist Sam Endicott, som vet hvordan han skal få det til å sprute adrenalin i brystet på enhver rockeelsker. Og ikke minst har de et knippe låtvidundere, som fremstår som knockout-slag mot originalversjonene av dem selv New Order, The Cure og bykollegaene The Strokes.
Best av alle er platas mest utypiske spor Give In som svarer for fjorårets uforglemmelige refrenglinjer på Kissing The Lipless (The Shins) og The Rat (The Walkmen) en høy gang. Melodien er så umiddelbar at ordet gudebenådet slår gjennom hodet mitt etter få sekunder av første lytting. Sam Endicott synger som skutt opp av buken på Robert Smith, uten å låte tilgjort eller paranoid. Gitarene og trommene støter i hverandre med Tyson-kraft og danner et fortryllende kaos, som skyter avgårde med farten til den råeste rocketornado. Bak dem oser det New York-asfalt og hullete denimjakker.
Var det noen som snakket om Nobody Knows som århundrets tøffeste låt? Eller Everything Is Everything som den cooleste? Vel, nå har The Bravery gitt dem knallhard konkurranse!
Plata som sådan er mer trofast mot den europeiske rocketradisjonen; nesten som et speilvendt versjon av fjorårets Franz Ferdinand.
I No Brakes går de nettopp Franz Ferdinand i sømmene, og kobler skotsk arroganse og nøyaktighet med erkeamerikanske gitarhooks. Tyrant har et refreng Morten Harket hadde vist seg i grilldress for å eie, mens åpningslåta "An Honest Mistake får New Orders 25års-jubileum til å høres ut som det det faktisk er et gammelmannstreff.
Noen av låtene er preget av at plata er spilt inn på forskjellige soverom omkring i New York, og sørger for at mainstreamen vil falle av lasset før plata når sin endestasjon. Likevel er det ingen av sporene som kan betegnes som direkte svake, de er heller "vanskelig tilgjengjelige".
Alt dette til tross; The Bravery har ikke laget noen viktig plate. Den er knallsterk ja men det er altfor mange som låter akkurat som dem akkurat nå (Bloc Party, The Killers, the Walkmen etc..).
Derimot, når 80-tallshypen etter hvert gir seg, og NME gir rockepave-tittelen til noen andre enn Ian Curtis, kan The Bravery risikere å stå igjen som et av få gjenlevende moteband. For hvis det er ett navn som har kvalitetskjøtt og fengeteft bak sitt formatterte hipsterskall, så er det The Bravery.
Del på Facebook | Del på Bluesky