Puls 28.11.04


( )


Anne Holt
Det Som Aldri Skjer
Pantagruel

Tips noen om denne saken


Les også





Kalender



Anne Holt: Det Som Aldri Skjer

Stilsikkert som fy – uten annen misjon enn å gjøre et kriminalmysterium til underholdende lesing.

Tre mord og et sjølmord. FrP-lederen Vibeke Heinerback blir funnet spikra opp etter veggen; som en siste hilsen har hun fått Koranen stukket opp i sin kjærlighetsgrotte.

Noen skjærer tunga av TV-stjerna Fiona Helle, og danderer den for sikkerhets skyld i splitta utgave. Forfatteren Vegard Krogh påtreffes død, med en penn type Mont Blanc godt planta i det ene øyeeplet.

Rudolf Fjord, som etterfølger unge Heinerback, henger seg. Skiskytteren Håvard Stefansen har fått en skyteblink festa til brystlomma idet han trekker pusten for siste gang.

Her er vanskelig å finne naturlige linker, utover dette: Ofrene var alle mer eller mindre høyprofilerte kjendiser.

”Det Som Aldri Skjer” er Anne Holts andre bok der hun følger etterforskerteamet Yngvar Stubø og Sigmund Berli. Stubøs kone og ferske mamma Inger Johanne er også sentral, med fortid i FBI, spesialist på å tegne en morder-profil. Passasjene der ekteparets privatliv forsøksvis skildres, er for øvrig bokas klart svakeste.

Resten er… spennende! Holt har utrolig godt grep om sin sjanger, og evner ikke minst å beskrive det bestialske på troverdig vis. Penn i øyet, todelt tunge, Koranen i… æsj. Det er ekkelt, og det er skildra akkurat så ekkelt at garva etterforskere må ta seg en runde eller to før de kan tenke klart.

Selve plottet er smått søkt, oppklaringa likeså. Det handler om politiarbeid som på sett og vis er <motsatt av virkeligheten. Hovedregel nummer 1 for mordetterforskere er å ta utgangspunkt i åstedet. Det er den døde, eller i likets umiddelbare nærhet, at man finner blod, spytt, fingeravtrykk, alt dette som i vår tid blir til DNA-spor.

Det var denne regelen Palme-etterforsker Holmér synda mot, og som hans underordnede Ingemar Krusell så fortreffelig skildra i boka han kalte ”Palmemordets Nakne Fakta”. Der Holmér vakla mellom kurdersporet og Sør-Afrika, gikk Krusell til åstedet, til krysset Sveavegen/Tunnellgatan, der han fant ut at Christer Pettersson måtte ha holdt i våpenet – med mindre han hadde en prikk lik tvillingbror.

Problemet er at Stubø og Berli ikke finner noe rundt de mange likene, i hvert fall ingenting av interesse. Dermed må de gå Holmér-veien, leite i tilsynelatende utenforliggende hendelser. Fins det noe vanskeligere, enn å oppklare et mord der attentatmannen eller -kvinnen ikke har noe egentlig motiv?

Det er her FBI kommer inn i bildet – smått skeivt inn i bildet, vil jeg si. Men la gå; det handler om ei oppdikta historie, og vi får sannelig håpe det ikke går en gærning rundt der ute, som nå venter på at Carl I. Hagen skal abdisere…

Så skulle en kanskje tro en tidligere justisminister ville legge an en slags politisk vinkel< på sine kriminalfortellinger? Så er ikke tilfelle, selv om noen av ofrene befinner seg i den partipolitiske sfære. Her har det ingen betydning, none whatsoever, at Vibeke Heinerback er markedsliberalist, om du forstår. I denne boka kunne hun like gjerne vært sjef for Statoil eller Flytoget, bare hun var kjent.

Anne Holt går med andre ord så visst ikke i Torgrim Eggens ”Trynefaktor”-spor, men personene man skriver om må jo gjøre et eller annet, ha et slags ståsted. Der Agatha Christie og B. Akunin velger seg det absolutte borgerskap, plukker Holt fra innholdet i VGs forsider. Det ene kan være like greit som det andre, bare hensikten oppnås:

Å gjøre mord til underholdende tidtrøyte.

I så måte lykkes Anne Holt denne gang bedre enn hun har gjort på svært lang tid.


Arild Rønsen





submit to reddit







Siste saker

Deep Purple: De gamle er fortsatt eldst!

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"