Anna Pálína Árnadóttir
Island har mistet en av sine flotteste sangerinner. Og Norge har mistet en av sine fremste formidlere av norsk visekunst på Island. Anna Pálína Árnadóttir er død.
Om du skulle komme over en islending som går og nynner på en sang av Alf Prøysen eller Alf Cranner, eller kanskje rett og slett Kjærlighetsvisa av Halvdan Sivertsen, er det stor sjanse for at han eller hun nettopp har sittet og hørt på en CD med Anna Pálína Árnadóttir.
Sammen med mannen sin, Aðalsteinn Ásberg Sigurðsson, gjorde Anna Pálína en stor innsats for å gjøre norsk og nordisk visekunst kjent på Island. Selv om islendinger lærer skandinavisk på skolen, blir ikke skandinaviske hits uten videre kjent på Island. Noen må gjøre noe for det. Anna Pálína og Aðalsteinn tok dette på seg.
Anna Pálína ble begravet fra Hallgrímskirkjan i Reykjavik en regnfull dag i november. Vi som var til stede, følte at vi tok del i en statsbegravelse. Kirken, som tar over tusen personer, var full. Alle var der; presidenten, eks-presidenten, borgermesteren og biskopen. Og om kvelden ble sermonien vist i nyhetene på TV. Hele landet sørget.
Sangerinnen fikk en begravelse helt uten sang. På den måten fikk vi muligheten til å erindre Anna Pálínas vakre stemme på hver vår måte. Musikken var valgt med omhu, og ble framført av førsteklasses musikere. Norge var representert ved Anna Pálínas gode venninne Sinikka Langeland på kantele.
Anna Pálína gjorde alt med hjertet. Derfor ble alt så ekte og så riktig. Hun var dessuten en dronning på scenen. Hun glitret og strålte, med en stemme som ble bedre for hvert år. Og nettopp fordi hun også hadde så mye på hjertet, ble en forestilling med henne alltid en stor opplevelse.
Anna Pálína kunne mer enn å synge. Det siste året hun levde, utga hun ei bok om det å ha kreft. Ótuktin er den islandske tittelen, og man forstår at den handler om noe man ikke kan tukte, altså noe man ikke helt kan rå med. Anna Pálína klarte kunststykket å skrive ei morsom bok om kreft. I boka forteller hun at ettersom kreftsykdommen ble så dominerende og tok så mye styring over livet hennes, bestemte hun seg for å personifisere den. Hun kalte den Krabba frænka, eller på norsk: Tante Kreft.
Tante Kreft banket på Anna Pálínas dør første gang for fem år siden. Naturlig nok hadde hun ingen lyst til å slippe henne inn. Hun visste at dette var en vriompeis av ei tante som ingen egentlig orket å ha noe med å gjøre. Men hva gjør man ikke når ei gammel og utstøtt tante står der og ber om å få komme inn? Man slipper henne naturligvis inn, selv om hun er aldri så usympatisk og utålelig. Og når hun så insiterer på å få bli, lar man henne få tak over hodet. Anna Pálína ga henne et rom, og sa at der kunne hun få være. Men på helt klare betingelser. Hun skulle holde seg der på rommet sitt og hun skulle ikke ta seg til rette i huset ellers.
Dette gikk bra i lange perioder. Men innimellom tok Tante Kreft seg visse friheter. Av og til svidde hun mat på komfyren, tisset på gulvet eller puttet katta i vaskemaskina. Hun var med andre ord ingen enkel gjest å ha i huset. Verst var det når hun fikk besøk av venninna si, hun som gikk under navnet Stakkars Jeg. Når disse to damene kom sammen, kunne de gå helt berserk og husere så fælt at alt ble seende ut som en slagmark.
Etter slike raid var det bare så vidt familien maktet å rydde opp igjen og komme seg videre. Anna Pálína ble da nødt til å ta den gamle tanta for seg og fortelle henne noen sannhetens ord. Ettersom hun nå bodde hos Anna Pálína, var hun faktisk helt avhengig av henne. Det måtte hun forstå. Om hun ødela for Anna Pálína, ødela hun samtidig for seg selv. Om all den ugagnen hun holdt på med, skulle føre til at Anna Pálína døde, ville det bety det samme som at hun selv også kom til å dø. Tante Kreft nikket, og lot til å forstå. De ble enige om å samarbeide. De ville begge leve.
Men så en dag, for få uker siden, fikk plutselig Tante Kreft overtaket og alt kom ut av kontroll. Dette står det ingenting om i boka, av den enkle grunn at da var boka allerede utgitt.
Som leser sitter man igjen med et smil om munnen, en klump i halsen og en uendelighet av tanker. Boka ble svært godt mottatt på Island, og forhåpentligvis kommer den også snart på norsk.
For Anna Pálína var hele Norden en skattekiste av sang og musikk. Men vi, hennes norske venner, liker å tro at Norge hadde en spesiell plass i hjertet hennes. På 80-tallet bodde hun en periode i Oslo sammen med Aðalsteinn, og hun snakket et nesten feilfritt norsk. Siste gang hun besøkte Norge, var i oktober i fjor, akkurat et år før hun døde. Da opptrådte hun i regi av Kreftforeningen på Colosseum Kino. Det ble en minnerik forestilling for alle som var tilstede. Og sommeren 2005 skulle hun også tilbake til Norge. Hun var invitert til Kystkulturuka i Tvedestrand, og gledet seg til det.
Anna Pálína, Aðalsteinn og de tre barna deres hadde et gjestfritt hjem i Laufásvegur i Reykjavik, rett ved den norske ambassaden. De førte et åpent hus i ordets rette forstand. I august hvert år arrangeres det kulturnatt i Reykjavik, og hvem andre enn Anne Pálína og Aðalsteinn finner da på å åpne hjemmet sitt for huskonserter? Dette ble naturligvis en suksess. Folk strømmet til i strie strømmer, hele natta igjennom. Ettersom plassen var begrenset, fikk publikum slippe til i puljer. Sammen drev de også et forlag og et plateselskap, Dimma. Anna Pálína og Aðalsteinn var mer enn et ekteskap, de var en institusjon.
Ingen kan erstatte Anna Pálína. Men vi vet at Aðalsteinn vil føre Anna Pálínas drømmer og ambisjoner videre. Som henne er han artist og forfatter. Han er dessuten oversetter og komponist. Som formann i den islandske forfatterforeningen er han et viktig bindeledd mellom norsk og islandsk kultur.
Anna Pálína ble bare 41 år gammel. Men hun brukte tiden godt. Hun visste å utnytte de talentene hun hadde fått. Et liv kan designes på mange måter. Noe er gitt og kan vanskelig gjøres om på. Men så er det alle de mulighetene som ligger der i tillegg, og som det er opp til hver enkelt å gjøre noe ut av. Anna Pálína tok tak i disse mulighetene, og fikk derfor svært mye ut av den korte tiden hun ble tildelt. På samme måte som Den skamløse gamle damen i Klaus Hagerups tekst, sørget hun for at hun fikk mer enn ett liv:
Jeg har to liv, jeg, sier hun og blunker.
Det første fikk jeg, dette har jeg tatt!
Eller som Anna Pálína selv synger i Aðalsteinns oversettelse:
Ég á tvö líf, hún einfaldlega segir.
Eitt sem ég fékk, en þetta tók ég mér!
Del på Facebook | Del på Bluesky