Adam Cain: No Stone Unturned (ep)

Det skal aldri brukes mot noen, ikke en gang musikere, at man har bare gode hensikter her i verden. Noen ganger blir det bare litt mye. For eksempel når man i løpet av fire sanger blir sittende igjen med hele klodens, og ikke minst menneskehetens, elenedighet i fanget.


Lillehamringen Arnstein Hammershaug er sjef i det fem mann sterke Adam Cain. Han spiller gitar, synger og signerer låter. Alt gjør han sånn passelig. Spesielt har han mye å gå på som vokalist.

Låtene er tradisjonelle; helt i tråd med fakta slik de framstår ved at forbilder som Warren Zevon, Johnny Cash, Steve Earle og Peter Garrett (Midnight Oil) takkes på coveret.

Hammershaug er mot alt det onde og for alt det gode. Mot krig og sult og tørke, for fred og kjærlighet og rettferdighet. Og så vil han at vi alle skal bry oss. Noen tekster ligner ei forside i Dagbladet: Hva gjorde DU for rettferdigheten?!

Ingen liker vel bli oppfatta som moralist, men mitt tips er at svært mange vil måtte gjøre det i tilfellet Hammershaug. Så er da også hjemmesida behørig utstyrt med linker til organisasjoner som Redd Barna, Bellona, Amnesty...

For all del; det er ikke noe galt i å støtte Amnesty. Tvert imot. Det er bare ikke alltid sånn at gode hensikter gir god kunst.

Musikken på denne plata er helt OK, verken mer eller mindre. Litt brutalt sagt; fortsetter de på denne måten, vil de aldri komme av flekken. Ikke som musikere.

Men siden han gløder slik, burde unge Hammershaug kanskje heller søke seg en plass på Opplands-lista til SV?


Del på Facebook | Del på Bluesky

Storslagent Gnars Barkley, men timingen skurrer

(07.03.26) Det er få som egentlig har gått og ventet på en gjenforening av Gnarls Barkley, men likevel er duoen bak monsterhiten «Crazy» tilbake med ny musikk nå i 2026 - nesten som om tiden plutselig er skrudd 20 år tilbake.


Can-can, kjærlighet, Sondre Lerche og coverlåter på steroider!

(06.03.26) Når teppet går opp på Chateau Neuf (for andre gang), er det som å tre inn i et Paris som aldri helt har eksistert, men som vi alle likevel kjenner igjen. (Vi så jo alle filmen på kino i 2001.) Rødt fløyel, fjær, glitrende korsetter og en scenografi som ikke bare antyder dekadanse, men nærmest kaster den i fanget på publikum. "Moulin Rouge! The Musical" er ikke en forestilling som nøyer seg med et dryss glitter. Her kommer hele konfettikanonen!


Kristi Brud - en opplevelse i levende live

(05.03.26) De er gode på plate. Men Kristi Brud på scenen er så mye mer - så mye mer, av alt.


Gluecifer - aldri har de vært bedre

(02.03.26) Allsangen ljomer. Biff trenger knapt synge sjøl. Energien på scena gjør at bandet stråler, og det smitter over. Noen konsertkvelder er bedre enn andre – dette var en av dem.


Levi Henriksen elsker Sverige

(02.03.26) Et helt album om Sverige? Ikke så rart, egentlig. Handlinga i Levis romaner er jo ofte lagt til Skogli, ei lita bygd utafor Kongsvinger som egentlig heter Granli. Derfra er veien kort til svenskegrensa – bare 3 mil, faktisk.


Bøye seg i støvet for Pil & Bue

(28.02.26) Pil & Bue. Hammerfest & Alta. Trommer & gitar. Følelser & kontraster.