Adam Cain: No Stone Unturned (ep)

Det skal aldri brukes mot noen, ikke en gang musikere, at man har bare gode hensikter her i verden. Noen ganger blir det bare litt mye. For eksempel når man i løpet av fire sanger blir sittende igjen med hele klodens, og ikke minst menneskehetens, elenedighet i fanget.


Lillehamringen Arnstein Hammershaug er sjef i det fem mann sterke Adam Cain. Han spiller gitar, synger og signerer låter. Alt gjør han sånn passelig. Spesielt har han mye å gå på som vokalist.

Låtene er tradisjonelle; helt i tråd med fakta slik de framstår ved at forbilder som Warren Zevon, Johnny Cash, Steve Earle og Peter Garrett (Midnight Oil) takkes på coveret.

Hammershaug er mot alt det onde og for alt det gode. Mot krig og sult og tørke, for fred og kjærlighet og rettferdighet. Og så vil han at vi alle skal bry oss. Noen tekster ligner ei forside i Dagbladet: Hva gjorde DU for rettferdigheten?!

Ingen liker vel bli oppfatta som moralist, men mitt tips er at svært mange vil måtte gjøre det i tilfellet Hammershaug. Så er da også hjemmesida behørig utstyrt med linker til organisasjoner som Redd Barna, Bellona, Amnesty...

For all del; det er ikke noe galt i å støtte Amnesty. Tvert imot. Det er bare ikke alltid sånn at gode hensikter gir god kunst.

Musikken på denne plata er helt OK, verken mer eller mindre. Litt brutalt sagt; fortsetter de på denne måten, vil de aldri komme av flekken. Ikke som musikere.

Men siden han gløder slik, burde unge Hammershaug kanskje heller søke seg en plass på Opplands-lista til SV?


Del på Facebook | Del på Bluesky

Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.