Adam Cain: No Stone Unturned (ep)

Det skal aldri brukes mot noen, ikke en gang musikere, at man har bare gode hensikter her i verden. Noen ganger blir det bare litt mye. For eksempel når man i løpet av fire sanger blir sittende igjen med hele klodens, og ikke minst menneskehetens, elenedighet i fanget.


Lillehamringen Arnstein Hammershaug er sjef i det fem mann sterke Adam Cain. Han spiller gitar, synger og signerer låter. Alt gjør han sånn passelig. Spesielt har han mye å gå på som vokalist.

Låtene er tradisjonelle; helt i tråd med fakta slik de framstår ved at forbilder som Warren Zevon, Johnny Cash, Steve Earle og Peter Garrett (Midnight Oil) takkes på coveret.

Hammershaug er mot alt det onde og for alt det gode. Mot krig og sult og tørke, for fred og kjærlighet og rettferdighet. Og så vil han at vi alle skal bry oss. Noen tekster ligner ei forside i Dagbladet: Hva gjorde DU for rettferdigheten?!

Ingen liker vel bli oppfatta som moralist, men mitt tips er at svært mange vil måtte gjøre det i tilfellet Hammershaug. Så er da også hjemmesida behørig utstyrt med linker til organisasjoner som Redd Barna, Bellona, Amnesty...

For all del; det er ikke noe galt i å støtte Amnesty. Tvert imot. Det er bare ikke alltid sånn at gode hensikter gir god kunst.

Musikken på denne plata er helt OK, verken mer eller mindre. Litt brutalt sagt; fortsetter de på denne måten, vil de aldri komme av flekken. Ikke som musikere.

Men siden han gløder slik, burde unge Hammershaug kanskje heller søke seg en plass på Opplands-lista til SV?


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.