Puls - Rolling Stones: Live Licks

Hva som er vitsen? Tja... De har jo lagd noen fine sanger, da! Og dette er faktisk et annerledes live-album: Mesteparten av materialet er sanger som aldri tidligere har vært dokumentert i live-tapning.

Av de eviggrønne klassikerne - som utgjør hele den første CD'en - syns jeg egentlig det bare er "Happy" som er noe å spare på. Og jeg har helt opplagt ikke behov for "nye" live-versjoner av "Honky Tonk Women" - selv ikke denne, med Sheryl Crow som gjesteartist - "Gimme Shelter" og "Street Fighting Man".

"Paint It Black" er pinlig dårlig; ellers dokumenterer denne første CDen hva vi alle visste fra før: Rolling Stones er et dødsbra rockeband.

Det som ligger gjemt på CD nummer to, derimot, er... outstanding. Opptakene er gjort under 2002-turnéen (som aldri kom til Norge), da Stones opptrådte i tre forskjellige format: Stadion - arenaer opp til 20.000 - og til slutt helt små scener av ballroom-format. Rockefeller, rett og slett - og uansett hva lydmagikerne er blitt i stand til å frambringe av gromlyd utendørs: Det er bedre lyd i det gamle badet midt i hovedstadens sentrum enn på skøytebanen oppe på Valle Hovin.

Andre halvdelen av dette albumet er garantert tatt opp på klubb. Lyden er storveis, men framfor alt er Stones fremragende. Vi snakker et band i storformat; 13 musikere på scenen. Det låter fantastisk.

I dette formatet er Rolling Stones fortsatt like gode som The Black Crowes og Primal Scream. Hva herrene Keith Richards og Ron Wood får til med sine gitarer!

I tillegg åpner klubbformatet for en side av Rolling Stones vi ikke har fått erfare på ca. 40 år: Improvisasjon. Således trakterer de eksempelvis "Can't You Hear Me Knocking" som ekte blues, inkludert lange gitar-, saxofon- og gitarsoli.

Det virkelig spruter av denne konserten, som åpner med "Neighbours" og som avsluttes med soul/blues-klassikeren "Everybody Needs Somebody To Love". Innimellom får Keith synge Hoagy Carmichales "The Nearness Of You" (!), mens bandet trekker på seg urfete reggae-klær i "You Don't Have To Mean It".

Altså: En hel drøss sanger du aldri har hørt Stones gjøre i levende live; det er faktisk første gang de gjør "Beast Of Burden" på dette viset også.

Dermed burde spørsmålet jeg stilte i starten være behørig besvart: Dette er et album du som Stones-fan må ha. Alle andre også, for den saks skyld - for streit rock vil aldri bli noe særlig bedre enn dette.

( )

Arild Rønsen

Siste saker

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret

The Great Big Taters: Setback Catalyst (EP)

RIVAL SONS - PRESSURE AND TIME