Puls 13.10.04


( )


Bob Dylan
Memoarer, del 1
Damm

Tips noen om denne saken


Les også





Kalender



Bob Dylan: Memoarer, del 1

Til memoarer å være, har Bob Dylan - ikke overraskende - kommet opp med ei smått merkelig bok. Bortimot halvparten er mest for Dylanologene, resten er interessant, underholdende og ikke minst lærerik lesning for alle som har et forhold til populærmusikk slik den kom til å utspille seg i andre halvdel av det forrige århundre.

Han hopper nesten umerkelig fram og tilbake mellom 50-tall og 80-tall, uten at det egentlig blir forvirrende. Men dette er altså på ingen måte noen "jeg ble født i Duluth, for så å forflytte meg til..."-historie.

Det virker mer som om Dylan har satt seg ned og skrevet akkurat hva han kom på i øyeblikket. Det betyr ikke at innholdet er tilfeldig sammensatt. Fortellinga følger bare ingen rette linjer.

Om dette er sannheten? Kanskje, kanskje ikke. Sannheten er et vanskelig begrep, mener Dylan. Jeg velger å tolke det slik at boka serverer broker av Bob Dylans liv, slik forfatteren opplever det en gang tidlig i vårt årtusen.

På sitt beste gir boka ytterst fascinerende tidsbilder. Jeg er ingen ekspert på New York, men jeg skjønner såpass som at Greenwhich Village må ha vært et ytterst interessant strøk å ferdes i på det tidlige 60-tall! Hvilket mylder av caféer og klubber, steder der Dylan kunne tjene opptil tre-fire dollar for en halvtimes opptreden.

Han tar oss med inn i den verden som ble utgangspunktet for den kanskje aller største sangskatten - hans egen: Sjømanns-shantyer, cowboysanger, viser om den amerikanske borgerkrigen, kirkemusikk, folkeeventyr, sosialistiske kampskrift - alt Dylan etter hvert kom til å putte inn i båsen folk. Den første anmeldelsen av en Dylan-opptreden kom i The New York Times' seksjon for "jazz og folkemusikk".

Dylans viktigste musikalske forbilde? Er ikke Hank Williams. Han nevner mange, men vi snakker om Woody Guthrie. Ingen over, ingen ved siden - selv om hans møte med Robert Johnsons sanger også ble sjelsettende.

"Jeg sa til meg selv at jeg skulle bli Guthries ivrigste disippel... Woodys sanger påvirket meg så sterkt at det hadde innflytelse på alt jeg gjorde, hva jeg spiste og hvordan jeg kledde meg, hvem jeg ville kjenne og hvem jeg ikke ville ha noe å gjøre med."

Woody Guthrie skreiv veldig mange kampsanger; dermed opplevde Bob Dylan seg kanskje som kampfelle, i politisk forstand? Dylan som opprører? Nix - og med sine memoarer avliver han akkurat den myten en gang for alle. Bob Dylan har aldri vært talsmann for andre enn seg sjøl, ofte knapt nok det. Hans eneste virkelige evangelium var folk-tradisjonen.

"Seint på femtitallet og tidlig i sekstiåra hadde ungsomdopprøret begynt å reise på hodet, men de greiene appellerte ikke til meg... For beatgenerasjonen var djevelen borgerlige konvensjoner, kunstige omgangsformer og menn i grå flanellsdress. Alt dette var stikk i strid med folkevisenes natur..."

Og da faller det kanskje også på plass at Neil Sedaka (sic!) var en av hans favoritter?

Her ligger muligens det aller beste i boka: Prosaforfatteren Bob Dylan framstår som gjennom ærlig. Han er ikke ute etter å please noen, aller minst fans som har sett ham som bannerfører for en eller annen sak sak eller generasjon. Fyren ble rett og slett livredd da han oppdaga at hans sanger hadde gjort ham til "talsmann" - ikke bare for et udefinerbart "opprør", men for en hel generasjon!

Han var ikke noen slik talsmann, og ville på ingen måte være det. Bob Dylan ville bare skrive sanger, og tjene til livets opphold i et streit, borgerlig liv med kone og unger.

Et langt kapittel som har fått tittelen "Oh Mercy" handler delvis om tilblivelsen av "Empire Burlesque" (1985), Dylans første samarbeid Daniel Lanois. Det var Bono som over ei kasse Guinness slo nummeret til den kanadiske lydguruen. Innspillinga ble såvisst ingen dans på roser, men vi veit hvordan det endte: Drøyt ti år seinere, med utgivelsen av Dylans til dato aller fineste album - "Time Out Of Mind".

4. gate, vest, 161. Her leide Dylan seg sin første leilighet i New York. Jeg skal i hvert fall oppsøke adressen nesten gang jeg besøker The Big Apple. Så skal jeg huske på at også han, selveste His Bobness, har hatt det sånn som alle oss andre musikkfreaks; det er godt å ha noe for seg sjøl, noe som ikke havner på VG-lista.

Her har du hans egne ord, rett etter at han hadde fått tak i Robert Johnson på plate:

"Sangene var ikke vanlige blueslåter. De var mesterstykker... Seinere, i leiligheten i 4. gate, satte jeg på plata igjen og hørte på den, helt alene. Jeg hadde ikke lyst til å spille den for andre."


Arild Rønsen





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!