The Core: Vision

De som har vært rundt om på norske jazzfestivaler denne sommeren kan nesten ikke ha unngått å støte på kvartetten The Core. Man trenger ikke engang å ha vært i samme rom som bandet for å ha opplevd dem: Energien og trøkket er av en slik grad at få vegger har forutsetninger for å stoppe kraften som kommer fra dypet av dette kraftsenteret. Dette er nemlig så tøft og kompromissløst som vel mulig.


Mitt første skikkelige møte med The Core var under fjorårets Moldejazz. Etter at bassist Steinar Raknes hadde levert to historiske klubbjobber med Urban Connection sammen med Michael Brecker, vridde han opp skjorta og var klar for nye runder med The Core kort tid etterpå. Hvor den mannen henter energien sin fra aner jeg ikke - kan det være sjølufta på hjemplassen Midsund ved Molde? - men at den er av det unike slaget, er det ingen tvil om. Verken Urban Conenction eller The Core er noe hvilehjem akkurat!

The Core blei stifta i 1999 og har, nesten sjølsagt, sitt utgangspunkt i jazzlinja i Trondheim. Her har fire sjelsfrender funnet sammen - i tillegg til Raknes består bandet av saksofonisten Kjetil Møster fra Bergen, pianisten Erlend Slettevoll fra Volda og bandets viktigste låtskriver og initiativtaker, trommeslageren Espen Aalberg fra Namsos.

Åpningssporet på "Vision" heter "Pharoah" og at bandet har henta mye inspirasjon fra Pharoah Sanders, Archie Shepp, Albert Ayler og ikke minst John Coltranes 60-talls arv, er det ingen tvil om. Det er en vilje og evne, et trøkk og en eksplosivitet i dette bandet som savner sidestykke nesten uansett hva man sammenlikner med.

Musikken og uttrykket lar verken oss som lytter eller de som spiller få muligheten til et eneste hvileskjær. Dette er musikk som krever mye, men som også gir voldsomt mye tilbake: Den er energisk, men gir også energi.

Sjøl om det et vanvittig trøkk hele veien, så er det også en vakker melodiøsitet i det The Core gir oss. Innad i dette bandet finnes det en kommunikasjonsevne som nesten er telepatisk - her "vet" alle nesten intuitivt hvor de andre går. Samtidig skjer det i alle fall for meg masse overraskende og spennende saker underveis.

The Core er et band av internasjonalt toppkaliber. Alle de fire musikantene har enorme individuelle kvaliteter, men for meg er det likevel bandet med stor B som er den store vinneren her. The Core er mer enn klar for å innta scener hvor som helst på kloden!


Del på Facebook | Del på Bluesky

To himmelske kvelder med New Model Army

(16.10.26) Om låtlista fredag var bra, og full av hitsa deres, var den på lørdag spektakulær. To timer i himmelen, selv om vi er i djevelens røv.


Anita Skorgan snakker rett fra levra

(15.10.26) En vakker selvbiografi. Ei bok du blir glad av å lese, ei bok du blir lei deg av å lese. Og ikke minst – ei bok du blir tankefull av å lese.


Digg fredagsdisco på Park!

(14.10.26) Det er ikke mye å utsette på Ora the Molecule. Oslojenta som har jobbet med «de fleste» og serverer smektende 70- og 80-tallsrytmer med Chic-aktig funkbass, Madonna, ABBA og Moroder i miksen.


Neil Young glitrer på sitt 50. studioalbum

(14.10.26) Han har runda 80, men pøser ut gammelt og nytt stoff i et tempo som kunne ta pusten av en konfirmant. «Second Song» er noe av det aller beste han har gitt ut på denne sida av årtusenskiftet.


Den som er lei Laibach, er lei livet

(13.10.26) Musick live skuffer absolutt ikke. Den blir storslagen i sin minimalistiske maksimalitet. Vi fikk tilstrekkelig med dystert, tungt, apokalyptisk, samfunnskritisk budskap denne kvelden.


Sheryl Crow lyser opp i høstmørket

(12.10.26) Hun synger så vakkert, og skriver så fine låter at det er til å smelte av.