Puls 14.04.04


( )


George P. Pelecanos
Ren Som Snø
Cappelen

Tips noen om denne saken


Les også





Kalender



George M. Pelecanos: Ren Som Snø

Mandag 5. april 2004. Halve Stavanger er sperra av med rød og hvit polititape. Væpna ran. Finhlandshetter og tåregass. En politimann er skutt og drept. Ranerne, en av dem sannsynligvis hardt såra, er på vill flukt på Vestlandet. Ingen krimroman, dessverre. Men den dramatiske historia roper på en forteller av typen George P. Pelecanos.

Pelecanos lever og virker i Washington D.C. Han har begått ei rekke kriminalromaner. {Fet:”Ren som snø” er hans første i norsk oversettelse.

Forlaget lover flere, og det er allerede vanskelig å vente på at oversetter Sjøgren-Erichsen skal bli ferdig med sitt ypperlige stykke arbeid.

George P. Pelecanos befinner seg i sjangeren ”hardkokt”. Det betyr grovkalibrede skytevåpen, masse blod – og som regel privatetterforskere, ikke vanlige politimenn. Men privatetterforskere har en tendens til en gang å ha vært ansatt i politiet.

Derek Strange har vært det. Vår mann.

I ”Ren som snø” slår han seg sammen med Terry Quinn, også han med fortid i politiet. Men der Strange har funnet seg sitt utkomme i noe som er beslekta med sin fortid i uniform, har Quinn valgt seg et antikvariat der han selger pocketbøker og vinylplater.

En perfekt mann for Pelecanos, som åpenbart er musikkelsker. Mer eller mindre motivert plasserer han til stadighet sine musikalske referanser. Isaac Hayes, Stevie Wonder, Prince, Harold Melvin And The Blue Notes. Som regel svarte artister, men også Lucinda Williams og Bruce Springsteen; den ultimate musikken når Quinn gir gass, og ruller ned vinduene i Chevellen han har kjøpt til røverpris. Med sin Juana ved sin side; et lekkert stykke mulattkjøtt med ei himmelsk rompe, som Pelecanos ville ha uttrykt det.

Quinn er hvit og medhjelper. Strange er svart og sjef. Rundt dem, foruten damene deres, flyr mennesker av all mulig slags opprinnelse, slik virkeligheten fortoner seg i USA. De fleste er horer, halliker og narkolangere. Og kelnere – som er narkomane på si. Klientellet som oppsøker barene på natta skal ha varene sine, ikke sant? Og da vanker det også gjerne et gram eller to på mellomleddet, barpersonalet.

En trist verden, men drepende spennende!

”Killing Me Softly” går på radio, men i Pellecanos’ verden tas man av dage med utstyr man finner hos vektløftere. For eksempel. Lik dumpes, blod- og hårrester plantes i stjålne biler. Horene suger kjeltringpakket for et skudd. Det gjør også Sondra Wilson, en junkie som etter hvert får en helt sentral rolle. Søstera til en svart politimann som blei skutt og drept av en hvit politimann. Blei han skutt fordi han var politimann? Eller fordi han var svart politimann?

Pellecanos har fått tilnavnet ”Washington D.C.s Zola”, og det av kritikere som burde kjenne byen ut og inn. Om dette er en virkelighet som befinner seg et steinkast unna Pennsylvania Av. 1600, burde vi kanskje takke høyere makter for at det er George W. Bush som bor der. Det kunne nemlig gått mye verre - om enkelte av hans naboer hadde finni det for godt å okkupere kåken hans.


Arild Rønsen





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!