Isglem: Fire
Siden 1987 har Terje Isungset og Karl Seglem gått stadig djupere ned i "forskningsprosjektet" Isglem. Som tittelen så beskrivende forteller oss er dette duoens fjerde CD og jeg vet ikke om noen perkusjons/blåser duo med noe i nærheten av et slikt uttrykk og en slik sound som Isglem.
Alle som har sett Terje Isungset på ei scene vet hvilken unik både visuell og auditiv opplevelse han er. Omgitt av et trommesett som ikke likner på noe annet enn seg sjøl samt "instrumenter" av tre og stein som Isungset sjøl har henta ut av naturen, så blir det alltid til en opplevelse utenom det vanlige å bli med Isungset på tur. I tillegg benytter han her bukkehorn og stemma si.
Karl Seglem har alltid hatt tenorsaksofonen som sin viktigste instrumentelle forlengelse. Slik er det fortsatt, men både bukkehorn, elektronikk og stemme inngår også i arsenalet til Seglem.
De to har i rundt 15 år bevegd seg i grenseland med norsk folkemusikk, afro-amerikansk frijazz og moderne europesik musikk som noen av de viktigste utgangspunktene. Der befinner de seg fortsatt, men nok en gang låter dette annerledes enn det jeg har hørt tidligere. Hos eller i Isglem tror jeg det er "forbudt" å bevege seg i kretser man har bevegd seg i tidligere - her skal man være på en ustoppelig søken etter stadig nye innfallsvinkler.
Å påstå at de to kjenner hverandre og vet hvilke musikalske knapper de skal trykke på for at musikken skal røre på seg, er kanskje årets underdrivelse så langt. Hele tida vet de hvor de har hverandre og hvordan de skal utfordre både den andre og seg sjøl for at musikken skal holde seg frisk og original.
Vi får 12 spor på en CD som varer i bare vel 37 minutter og det sier også en hel del om hvor "streng" de to er med seg sjøl og hverandre sjøl om dette er fritt improvisert musikk. Av og til er musikken sterkt rytmisk fundert, av og til er den helt åpen. Av og til er den vâr og nesten introvert, av og til er den rå og brutal, men hele tida er den Isglem. Ingen andre på denne kloden likner overhodet på denne duoen og til tross for fartstid på godt og vel 15 år, så kan jeg ikke skimte spor av slitasje. Imponerende!
Del på Facebook | Del på Bluesky