Puls 09.07.99


MOLVÆR: Spiller han jazz?
Foto: Jørn Grønlund ( )


Nils Petter Molvær

Tips noen om denne saken


Les også

Lily Allen: Alright, Still (20.10.06)

Nils Petter Molvær: Remakes (18.04.05)

To tanker omkring Nils Petter Molvær (20.07.02)

Nils Petter Molvær: NP3 (04.06.02)

Molvær på stumfilm (06.07.01)

Nils Petter Molvær: Recoloured - The Remix Album (14.05.01)

Molvær i remix (18.05.00)

Nils Petter Molvær: Solid Ether (02.05.00)

Med Khmer i 2000 (30.10.99)

Molvær Experience (03.07.99)

Molvær for Clinton (02.07.99)

Jens Arne Molvær: September Song (11.05.99)



Kalender



Molvær, Dagbladet og jazzen

Min gode venn og kollega Anders Grønnebergs anmeldelse av Nils Petter Molværs konsert på Kongsberg (Dagbladet 4. juli) er et utmerka utgangspunkt for musikkpolitisk debatt. Slikt trenger vi jo alltid – og mandag åpner Moldefestivalen!

Grønneberg karakteriserer Molværs musikk som &«en samtidssymbiose paret med skarpskåren tekno», og konstaterer at &«han (Molvær) har nå tatt et endelig oppgjør med jazzen».

Jeg var sjøl tilstede under konserten, og skjønner ikke dette. Skarpskåren tekno? Helt opplagt! Men oppgjør med jazzen? På ingen måte!

I sitt Khmer-band spiller Molvær så å si hele tida. Imponerende i seg sjøl, og enda mer: 90% av hva han gjør er improvisasjon. Er det ikke det som er jazz, da – improvisasjon?

Ligger ”Jazzen” i uttrykket?

Jazzen som stilart har etter hvert en hundreårig historie. Fordi menneskeheten - og kunsten i sin særdeleshet - ikke er skapt for å stå stille, har jazz tatt et utall former. Det ligger musikalske oseaner mellom Louis Armstrong, Ornette Coleman, Oscar Peterson og Michael Brecker. Like forbanna er alt sammen jazz!

Brecker blir ikke mindre ”jazz”, fordi om han lar sin gitarist Mike Stern plugge inn å spille mer ”rock” enn Eric Clapton noen gang har gjort. Om kompet er akustisk eller eleketrisk – eller for den saks skyld techno – er med andre ord irreleavant. Etter min oppfatning er dette et spørsmål om improvisasjon eller ei.

Improvisasjonen kan ha større eller mindre plass, men jeg kan ikke skjønne annet enn at et kjennetegn på all jazz er at elementet av improvisasjon er helt vesentlig for helheten.

Stort eller lite orkester; strøm eller ei; maskiner eller organiske instrumenter; det er et fett – i spørsmålet om musikken kan kalles jazz eller ikke. Jimi Hendrix’ originalversjon av ”Little Wing” er sånn sett mye mer ”jazz” enn den stive versjonen Nigel Kennedy serverte på Kongsberg!

Ligger ”jazzen” i selve låta?

Kan en melodi være jazz? Nix. Thelonious Monks ”’Round Midnight” er – som komposisjon; da tenker jeg altså på selve melodien – ikke det spor mer ”jazz” enn Lennon/McCartneys ”Let It Be”. Begge låtene kan framføres som pur pop! Akkurat som de kan framføres som frijazz! Svensken Esbjörn Svensson dro på Kongsberg i gang allsang til toner signert Thelonious Monk...

Igjen handler det altså om – improvisasjon. Grunnen til at vi intuitivt oppfatter ”’Round Midnight” som ei ”jazzlåt” er at de fleste som har den på repertoaret spiller den som så, som jazz – med lange improviserte partier. På samme vis: Årsaken til at vi oppfatter ”Let It Be” som ei ”poplåt” ligger i det faktum at de fleste som framfører den – barpianistene, kanskje? – spiller den som så, som pop – akkurat slik (vel...) Beatles spilte den. Men gi den til Pocket Corner, og jeg lover at den vil komme ut som alt annet enn pop!

Tilfellet Miles Davis

Enkelte mener Miles Davis konverterte fra jazz- til popmusiker. Jeg er dypt uenig, men som den sentrale skikkelsen han er i det tjuende århundres musikkliv er hans virke relevant for nær sangt enhver musikalsk debatt.

Det nærmeste Miles kom popmusikken, var da han midt på 80-tallet tok noen streite poplåter inn på repertoaret (Michael Jackson, Cyndi Lauper, Scritti Politti). Ble det ”pop” av den grunn? Nei! Folk som var tilstede under hans konserter i Molde og på Sardine’s i dnne perioden vil måtte oppfatte en slik påstand som en grov fornærmelse mot deres musikalske forståelse og intellekt.

Det er riktig at Miles’ samarbeid med Marcus Miller resulterte i et mer strømlinjeforma musikalsk uttrykk, men ”Tutu” (1985) var liksom ingen revolusjon i så måte. Hans ”Birth Of The Cool” på slutten av 40-tallet var minst like nedskrevet/arrangert. Og jeg har virkelig til gode å høre noen mene Miles gjennom sitt samarbeid med arrangøren og orkesterlederen Gil Evans ”forlot jazzen”! Men faktum er jo at så å si alt annet som skjer på eksempelvis ”Porgy And Bess” – alt annet enn Miles Davis’ trompetspill – er nedsrekvet på noter, tone for tone.

Målt mot Nils Petter Molværs ”Khmer”, må samarbeidet mellom Miles Davis og Gil Evans nærmest kunne karakteriseres som renessansemusikk!

Forlot The Beatles popmusikken?

Slik jeg forstår Grønneberg, mener han Molvær har forlatt jazzen fordi det musikalske landskapet han nå beveger seg i er så utrolig fjernt fra det han befant seg i, f.eks. da han spilte i Masqualero. Her kommer noen enkle påstander:

- Det er mindre musikalsk forskjell mellom det seine Masqualero og ”Khmer”, enn f.eks. mellom ”With The Beatles” (1963) og ”The White Album” (1968). Forlot Beatles av den grunn pop-musikken?

- Ekspertene strides, men la oss for eksempelets skyld si at Bill Haley med ”Rock Around The Clock” la ned grunnsteinen for rocken. Et par tiår seinere lagde Led Zeppelin ”Whole Lotta Love” og ”Stairway To Heaven”, komposisjoner – og ikke minst arrangementer - som virkelig krever en god porsjon godvilje hos den som skal kjøpe påstanden om at de er klart i familie med ”Rock Around The Clock”. Forlot Zeppelin av den grunn rocken?

- Da Peter Gabriel lagde ”Solisbury Hill” ( i fjorten åttendels takt!); forlot han rocken? Da Nirvana og Pearl Jam slo gjennom som grønsj-band; forlot de rocken? Osv. Osv.

Nils Petter Molvær, som den utprega improvisasjonsmusikeren han er, har aldri forlatt jazzen. Han har bare tatt den et skritt videre. Det faktum at han gjør det på et vis som også appellerer til et moderne rock-publikum, forander ikke saken – ikke på annet vis enn at det hele representerer en ytterst gledelig utvikling. I det minste for folk som Grønneberg og undertegnede, som veit å verdsette en kveldsstund til tonene av både Faithless, Wilco, Chet Baker - og Nils Petter Molvær.

PS! Dette innlegget er også sendt Dagbladet, som imidlertid mente det var "for langt" til at de kunne trykke det.


Arild Rønsen





submit to reddit







Siste saker

Lars Kolberg: Sort Blod

Summoning: With Doom We Come

Westhagen: Time To Leave Things Behind

Deep Purple: De gamle er fortsatt eldst!

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.