Puls 17.02.03


CSNY: Supergruppe med enorm innflytelse på sin samtid. ( )


Verbeke, Lucarelli, Frollano, van Diggelen

Crosby, Stills, Nash & (sometimes) Young

Gopher

Tips noen om denne saken


Les også





Kalender



Crosby, Stills, Nash & (tidvis) Young.
Amerikas første (og største) supergruppe.

Det hollandske forlaget Gopher Publishers (www.gopher.nl) (gopher = præriehund) har gitt ut tre bøker om Crosby, Stills & (av og til) Young, og forfatterne er: Herman Verbeke, Francesco Lucarelli, Stefano Frollano og Lucien van Diggelen (puh!) – to hollendere og to italienere. Forsåvidt et interessant poeng at Holland og Italia er med her, to land hvor forståelsen for CSNY og relaterte ting av ulike grunner er/var noe dypere enn på resten av Kontinentet. (Historisk har Eurotrash og CSNY vært en elendig match). De tre bøkene utgitt i 2002 er Vol.1 ”The Early Years”, Vol. 2 ”1968-2002” (her dekkes hele karrieren) og Vol. 3 ”40 Years of Music and a Trunk of Memories” (dette bindet er albumlister, singlelister, sangtekster, konsertoversikter med set lists og diverse annen relatert, statistisk informasjon – vi som er vant til Grateful Deads utrolige statistikkbaser, e.g. Dead Base, lar oss ikke imponere så veldig over Vol. 3 her). For ordens skyld: Bøkene er skrevet på engelsk, til dels OK engelsk, i hvert fall ikke så dårlig som man kunne frykte.

La meg si det sånn: Dette er et flott arbeid med mer informasjon om disse fire karene enn jeg har sett på svært lenge. Kanskje litt vel mye info, litt vel mye trivia. Og innfallsvinkelen er litt ”fanzinsk”, litt naiv i forhold til seriøst ut fra bøkene å kunne vurdere CSNY som fenomen. Men velment og tidvis ganske underholdende.

Det riktige med dette verket (la oss kalle bøkene ett verk) er at for å forstå noe som helst, er en detaljert fremstilling viktig - Gud er i detaljene. Det er veldig irriterende å lese bøker om kulturfenomener hvor detaljkunnskapen mangler; det er ikke tilfelle her. Kapitlenes oppdeling med sangstrofer som headinger er velkjent og ikke veldig original, og kan hemme den frie historien noe. På den annen side:

Dette verket får frem at fra si 1968 og til midten av 70-tallet hadde CSNY en magi som virket svært attraktivt på musikerkolleger, publikum, presse og plateselskaper. Denne magien var i perioder like sterk (dog noe annerledes og mer voksen) som Beatles’ sjarme og magi. Dette er et hovedpoeng med CSNY; da gruppen i sin helhet kom tilbake på plate i ’89 ("American Dream") var håndverket fremdeles inntakt, men magien ikke den samme. Dette var ikke nødvendigvis gruppens feil, tidene var andre…

For å forstå CSNY som fenomen, må man huske bakgrunnen: David Crosby fra The Byrds, Stephen Stills og Neil Young fra Buffalo Springfield, Graham Nash fra Hollies (!). Samling i Los Angeles i ‘68, harmonisang (perfeksjonert Everly Brothers/Byrds/Beach Boys) ”with an anti-establishment attitude”.

Det geniale med CSNY var den fine balanse mellom uskyldsren harmonisang mot et studentopprørs- og Vietnambakteppe hvor kjærlighetssanger også ble blandet med blodig politisk alvor og besk samfunnskritikk. Stills hadde allerede i Buffalo Springfield-perioden skrevet klassikeren ”For What It’s Worth” (1966) om raseopptøyene i Watts, LA, i '68 skrev Crosby og Stills ”Long Time Gone” som åpnet filmen fra Woodstockfestivalen i '69, i '70 skrev Young ”Ohio”, et voldsomt statement vedr. mord på studenter ved Kent State University, i '71 skrev Nash ”Military Madness”, og hele veien siden har kjærlighet og politiske standpunkter vært blandet. Sammen.

Dette angjeldende verket viser for liten opptatthet av analyse og for mye opptatthet av all verdens faktabeskrivelse. Men jeg innrømmer det; det er moro med tall og lister, og mennesker og masse små anekdoter. Men analytisk er det slettes ikke.

Man må gå til dette verket med sin a priori kunnskap og helst være fan – så kan man nyte alle de små beskrivelser om hva som skjedde den og den dagen gjennom alle disse årene. La meg nå prøve å være litt analytisk (for å vise hva boken mangler):


DAVID CROSBY: Kom fra The Byrds. ( )

CSNY er et veldig viktig band, et sentralt rockhistorisk fenomen, en fascinerende blanding av samarbeid og uvennskap, av renhet i sang og dårlige drugvaner, av politisk ansvar i tekst og uansvarlig popidolisering i gjerning. Barfot med tiedye-skjorte i privat jetfly.

CSNY er drømmen om en bedre verden som degenererte i et berg av kokain, om unike talenter som selvdestruerte. Men også om store personlige variasjoner og ulikheter; den indre dynamikken i gruppen har tidvis sprengt den i filler, men enkeltpersonenes styrker har skapt noe av den beste musikk verden har sett, både samlet og individuelt. En opplisting av musikalsk kvalitet kan lett bli fjollete, men her er likevel – la oss kalle det – hovedverkene (og jeg tar ikke med alle solo- og fragmentutgivelsene:

Crosby Stills & Nash (1969)
Deja Vu CSNY (1970)
4 Way Street CSNY (live) (1970)
Wooden Nickel CSNY (bootleg) (1970)
CSNY Live at Wembley (bootleg) (1974)
CSN (1977)
Daylight Again (CSN) (1982)
Allies (CSN) (1984)
American Dream (CSNY) (1989)
Live it Up (CSN) (1990)
CSN The Box Set (1991)
After The Storm (CSN) (1994)
Looking Forward CSNY (1999)

Soloutgivelsene er i flere tilfelle viktigere og bedre, ok la oss nevne de tre fyrtårnene av noen soloplater:

Youngs "After The Goldrush" (1970), Stills’ "Stephen Stills" (1970) (med legendarisk trippel (!) sologitar på låten "Go Back Home" (Hendrix, Clapton og Stills), og Crosbys "If I Could Only Remember My Name" (1970) (med ”hele” San Francisco-miljøet samlet – Santana, Grateful Dead, Jefferson Airplane, Joni Mitchell, og diverse andre hjalp til.


NEIL YOUNG: Størst suksess på egenhånd etter storhetstida til CSNY. ( )

Legg merk til året: 1970 – ett av de beste år i rockens historie. Jeg ønsker ikke å pådytte leserne barnelærdom, og spesielt historien om Neil Young kan alle, men siden 1970 har langt mer av kursen i pop og rock vært påvirket av CSNY enn mange i dag synes å forstå. Premissene for hva et band var/er endret seg med CSNY, rockmusikere ble frie kunstnere med tidvis ensembletilhørighet.

CSNY levde ikke i et vakuum i gullårene: Jackson Browne, James Taylor, Joni Mitchell, Gram Parsons og massevis av andre samtidige påvirket CSNY. Et morsom kuriøsitet er at George Harrison (!) ble tilbudt jobben før Nash (også engelskmann). Harrison var fristet, men kontraktsmessige forhold kom i veien.

Det angjeldende bokverk får i for liten grad frem disse forholdene, men i rettferdighetens navn synes forfatterne å være mest opptatt av musikkinformasjon og de praktiske forhold rundt bandet. Forfatternes europeiske opphav gjør det litt (bare litt) vanskelig å gi verket topp ”cred”.


JONI MITCHELL & STEPHEN STILLS: San Francisco, 1970. ( )

Det er noe uramerikansk ved CSNY, og jeg tror man lett går glipp av vesentlige aspekter ved gruppens karma og psykologi hvis man ikke har en grundig forståelse av Amerika. Jeg var på en aldeles fabelaktig konsert med CSNY i Tacoma, USA i februar 2000 (Y2K Tour i forbindelse med utgivelsen av "Looking Forward"). På denne konserten kunne alle tredve tusen alle tekster, kjemi og kommunikasjon i salen var mega, og vanskelig å tenke sehg i Europa.

Men forfatterne har gjort en imponerende jobb å sette sammen de tre bøkene, og en overbevisende faktasamling, men dessverre kun måtelig interessant hvis målet er å beskrive hva CSNY var og delvis er; nemlig USAs liberale sjel med sin paranoia, sin skjønnhet, sin tvetydighet og sin utrygghet.

CSNY er historien om de siste 30 år i det tyvende århundre; om idealismen som ble til fedme, men hør: Kanskje kommer i våre dager en ny vår, a new dawn:

”But you know, the darkest hour
Is always, always right before the dawn”

(Long Time Gone, 1969)


Thorstein Selvik





submit to reddit







Siste saker

Deep Purple: De gamle er fortsatt eldst!

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"