Puls 03.07.99


MOLVÆR: Hans Khmer var kanon i Kongsberg.
Foto: Jørn Grønlund ( )


Nils Petter Molvær/Khmer

Tips noen om denne saken


Les også

Lily Allen: Alright, Still (20.10.06)

Nils Petter Molvær: Remakes (18.04.05)

To tanker omkring Nils Petter Molvær (20.07.02)

Nils Petter Molvær: NP3 (04.06.02)

Molvær på stumfilm (06.07.01)

Nils Petter Molvær: Recoloured - The Remix Album (14.05.01)

Molvær i remix (18.05.00)

Nils Petter Molvær: Solid Ether (02.05.00)

Med Khmer i 2000 (30.10.99)

Molvær, Dagbladet og jazzen (09.07.99)

Molvær for Clinton (02.07.99)

Jens Arne Molvær: September Song (11.05.99)



Kalender



Molvær Experience

Ut fra Kongsberg-konserten å dømme, fortsetter Nils Petter Molvær å komme opp med oppsiktsvekkende fine komposisjoner. Likevel: Mer enn låtene, er Khmer-suksessen spørsmål om et spesielt sound. Ja, rundt omkring på vår klode går titusener rundt og snakker om Khmer-soundet. Hvorfor? Fordi ingen andre låter slik – og fordi det låter noe så inn i helvete coolt.

Khmer er en type band der maskiner og teknologi spiller vesentlig rolle, men i bunn og grunn snakker vi om et ganske oversiktlig band. Gitar, bass, DJ, trompet – og to trommeslagere. Enda mer enn på plate, er herrene Per Lindvall og Rune Arnesen nøkkel til den helt fantastiske live-suksessen dette bandet vil nyte de kommende uker.

Khmer-lokomotivet

Trommeslagerne er stemplene i maskineriet som driver Khmer-lokomotivet framover. Bassist Audun Erlien er betydningsfull nok, men blir mest å betrakte som hovedansvarlig for at det ikke skjærer seg; mannen med oljekanna. Det samme er tilfelle med DJ Strangefruit; det er ikke så enkelt til enhver tid å høre hva han foretar seg, men han har uomtvistelig rytmisk, og ikke minst stilmessig ansvar.

Til høyre på scenen befinner Eivind Aarset seg, til enhver tid. Han er definitivt ikke mannen for de visuelle gitarhelt-eksessene, og har i Khmer dessuten hånd om så mye teknologiske duppeditter at han uansett ikke har tid til å befinne seg noe annet sted. Har han ikke også begynt å traktere en vocoder?

Tvillingbrødrene Molvær & Aarset

I går kveld oppdaga jeg forresten at Aarset og Molvær er blitt så samspilte at det innimellom er kul umulig å høre hvem av dem som spiller… Jo, det er sant - spesielt i partiene der trompeteren velger å legge ut disse snedige tostemmige greiene sine. Om det er han som har lagt lyden sin tett til Aarsets eller omvendt skal være usagt; temmelig likt låter det.

Jeg hadde den utsøkte gleden av å høre Miles Davis med septett (bl.a. Keith Jarrett) i Oslo, 1971. Khmer kommer ut som den overlegne vinner i sammenligning. Der Miles befant seg et sted mellom rock og frijazz, har Molvær pekt ut en mye stødigere kurs. Og framfor alt – Khmer er mange vektklasser tyngre. Den unge sunnmøring gir nok sine musikere atskillig mindre frihet enn hva Miles gjorde, men sånn må det være – i det minste på dette stadiet i hans karriere.

Khmer-disco

Sa jeg tungt? De presenterte bl.a. en helt ny låt, som ennå ikke hadde fått noen tittel – hvilken elektrisk utblåsning! Hvilket groove! Hvilken maktdemonstrasjon! De fortsatte med ”Dead Indeed”, som ventelig også vil dukke opp på det neste albumet. Det skal ikke hete ”Khmer II”! - men vil etter alt å dømme likevel bli betrakta som ”del II”. Det musikalske opplegg er stort sett det samme, men muligens blir det mer prega av harde beats – og det er kanskje mulig å håpe på en Leftfield-, Chemical Brothers- eller en Basement Jaxx-mix…?

Da timen er passert, finner noen glupe sjeler ut at det er på tide å reise seg. Endelig! Khmer i sin mest groovete form er disco! Jeg tok meg i dette, langt ut i de små timer, vel innlosjert på hip’e ”Nite Club” – der varierende artister snurra plater under navnet Jazid DJ Collective International: Store deler av Khmer-konserten - og da mener jeg sånn godt vel 50% eller noe deromkring – kunne rulla og godt over dette anlegget, umixa.

Dødshøyt & Klokkeklart

Lyd-maestro Persson skjønner tegninga, og skrur opp… og opp… og… Mot slutten er det dødshøyt, men lyden er klokkeklar. Regien er mesterlig, med det resultat at folket krever mer, mye mer. Persson får igjen får sitt stunt, og blir hoderystende tvunget til å logge seg på igjen. Vi får den tåredryppende vakre ”Platonic Years”. Men så er det jevnt slutt.

Vi har vært vitne til en musikalsk happening av de ytterst sjeldne. Det er så det nesten virker litt ”feil”, når Nils Petter tar mikrofonen og ønsker oss en fortsatt hyggelig festival - bare sånn som det, liksom: - Så må dere ha en fortsatt hyggelig festival. Ja, selvfølgelig skal vi det. Poenget er bare at det virker litt snålt, at Verdensstjerna der oppe står og snakker til oss som om vi hadde vært på dansefest i Tuddal.


Arild Rønsen





submit to reddit







Siste saker

Lars Kolberg: Sort Blod

Summoning: With Doom We Come

Westhagen: Time To Leave Things Behind

Deep Purple: De gamle er fortsatt eldst!

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.