Puls 13.01.03


( )


Fredrik Skagen
Fri Som Fuglen
Cappelen

Tips noen om denne saken


Les også





Kalender



Fredrik Skagen: Fri Som Fuglen

Dette er bare trist. Og jeg snakker dessverre ikke om handlinga som sådan; triste bøker kan jo ofte være av de aller beste. Det er veldig trist at en garva krimforfatter som Fredrik Skagen kan levere et så gjennomført makkverk. Trist for han, og trist for forlaget. Hva har man forlagskonsulenter til, om de ikke tør sette ned foten å si at "dessverre, herr Skagen – dette holder ikke. Skriv om." I sin nåværende form burde ”Fri Som Fuglen” aldri vært utgitt.

Plot’et er i og for seg greit nok. Dattera til den notorisk kriminelle typografen Morten Martens, som på eldre dager har gjort engelskmann av seg og gått i MI5s tjeneste, forsvinner. Hun ser Juventus slå RosenborgStadio delle Alpi i Torino, misser bussen tilbake til hotellet – og er borte.

En journalist fra Adresseavisen er også i Italia, hovedsakelig for å undersøke mulig kriminell innførsel av rovfugler til Italia, men med Champions League som bonus. Morten Martens drar til Italia for å finne sin datter, og støter helt tilfeldig på journalist Schrøder fra Adressa… Allerede her begynner det å lukte B-krim og det som verre er lang vei. De første 100 sidene er gørr kjedelig lesning, der både språk og handling står i stampe så det holder. Og verre skal det bli.

Fordi Skagen ikke greier å skrive en hel roman med et forsvinningsnummer og rovfuglkriminalitet som eneste ingredienser, innfører han et fire-fem år gammelt smykkeran i Venezia. En av tjuvene er sluppet fri på grunn av god oppførsel i fengselet, og oppsøker sin homofile bror, en sterkt religiøs mann som bor i landlig strøk der det viser seg at Anita Larsen, den forsvunne datter, tidligere har satt sine føtter. Den frislupne vender tilbake til sin bror for å hente noen diamanter han greide å gjemme unna - og plutselig befinner skatten seg i Morten Martens’ eie, gitt!

Hvis du lurer på hvordan alt dette kan henge sammen, kan du slutte å lure. Den store skurken i fortellinga er litt mindre troverdig enn våre venner i B-gjengen i Donald Duck, og… Det er bare rør, alt sammen. Fullstendig på trynet går det mot slutten, som er så hjelpeløs happy ending at du høyst sannsynlig vil føle det på samme vis som undertegnede: Du blir flau. Er’e mulig, liksom? Har noen virkelig, i fullt alvor, funnet det for godt å sette dette på trykk? Og attpåtil gi det ut i bokform?

Jeg har visst glemt å fortelle at Skagen har utstyrt den frislupne fengselsfuglen Leonardo Salvatore Batistelli med naturlig gehør. Naturlig hvaforno’? Poenget er at alle mennesker har naturlig gehør; det kan være godt eller dårlig, men et naturlig gehør har alle som kan høre. Forfatteren har helt sikkert vært på jakt etter uttrykket absolutt gehør, som er noe helt annet, og som ganske riktig er bare ytterst få mennesker forunt. En bagatell, selvfølgelig – men illustrerende for hvor sjuskete denne boka er.

På baksida av tittelarket framgår det at ”Fri Som Fuglen” er antatt i Bokklubben Krim og Spenning. Den klubben burde du vokte deg for.

Pinlig, for både Skagen og hans forlag.


Arild Rønsen





submit to reddit







Siste saker

Deep Purple: De gamle er fortsatt eldst!

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"